Denne ukes torsdagskonsert i Grieghallen bød på en variert musikalsk meny med alt fra fløyelsmyke toner fra Fauré, til Ravels fantasifulle pianokonsert og Schumanns Rhininspirerte symfoniske verk, alt i regi av den velrenommerte gjestedirigenten Sir Andrew Davis. Selv om dirigentens entré ikke gikk helt etter planen, med litt knall og fall i det hovedpersonen selv skulle stige opp på podiet, gjorde Sir Davis gode miner til slett spill, og det samme gjorde publikum da orkesteret innledet konserten med Faurés vakre suite skrevet til skuespillet Pelléas et Melisande av Maeterlinck.
Første del, Prélude, som er veldig romantisk i ånden, skapte en stemning som bredte seg i hele salen. Allerede her fremsto det tydelig at dirigent Davis hadde stålkontroll på orkesteret. Som tilnærmet stamgjest ved torsdagskonsertene kan undertegnede med rimelig stor sikkerhet si at orkesteret lyder enda bedre enn det pleier under Davis’ ledelse. Etter det drømmeaktige préludiet følger andre del, Fileuse, som er langt mer leken i karakter. I likhet med første del er Fileuse kun en oppladning til neste del, Sicilienne, som regnes for å være høydepunktet i suiten. Den sydlandske stemningen fremheves gjennom et iørefallende tema som primært blir presentert i form av en tverrfløytesolo. Siste del, som tonesetter Mélisandes død, er uten tvil den mest dystre og sorgtunge. Faurés suite ble tatt vel imot av publikum og dirigent Davis rettet belevent særlig oppmerksomhet mot solofløytisten og harpespilleren som begge hadde spilt prominente roller.
Men vi var bare så vidt i gang; etter omrokering i orkesteret var det tid for fremføring av Ravels pianokonsert i G-dur. Ravels musikk er uforutsigbar, men fortryllende. I dette stykket hører man tydelige gjenklanger fra Gershwins jazz/bluesinspirerte musikk, og solisten Jean-Efflam Bavouzet spilte med overbevisning. Jazz/bluespreget i musikken fører til at den høres overraskende samtidig ut, mens enkelte partier viser de klare kunstmusikalske elementene som ligger til grunn. Ravel var som kjent en impresjonist tidlig i sin karriere, og flere steder i pianokonserten kan man høre gjenklang av denne stilen.
Andresatsen står i en sterk kontrast til den første, og er tilnærmet blottet for jazzelementer. Den åpner med en utvidet pianosolo i en melankolsk stemning, men her maktet ikke solisten helt å få frem den følsomheten som dette partiet har potensiale til å uttrykke. Da resten av ensemblet kom inn oppsto det imidlertid en finurlig bitonalitet, noe både Ravel og flere andre komponister i hans samtid likte å leke med. Enkelte steder i partiet høres også pentatonikk. Flere ganger kunne det fremstå som at solisten og orkestret ikke var helt samspilte, men det skyldes bitonaliteten som får det til å fremstå som at de separate seksjonene ikke spiller det samme stykket. Andresatsen gjorde inntrykk, men var ikke like trollbindende som førstesatsen.
I den avsluttende satsen fremstår Ravel på sitt mest avantgardistiske, og er mildt sagt en utfordring for en førstegangslytter. Selv om solisten selvsagt er i et særlig fokus, skjer det i partier plutselige fokusskift, fra messing til perkusjon og pianoet. Som Ravel selv beskrev det, er denne satsen inspirert av jazzmusikernes ”nerveslitende virtuositet”. Dette er en utfordring for solisten, og publikum på gårsdagens konsert lot seg også imponere, så etter stor applaus ble det da capo på nettopp denne satsen.
Etter pausen var det endelig klart for Schumanns tredje symfoni. Orkesteret hadde gitt plass til enda flere strykere som jo dominerer i den romantiske stilen som Schumann tilhørte. Til tross for at verket rent stilistisk er erketypisk romantisk, har det ikke den lengden som den romantiske ”standarden” på en symfoni som nesten uten unntak overskrider timeslaget tilsier. Etter pianokonserten var hovedfokuset nå tilbake på styrmann Davis, som styrte orkesterskipet med stø kurs. Han var særdeles dyktig til å aksentuere de sterke kontrastene som denne symfonien i likhet med størstedelen av all romantisk musikk inneholder. Etter en halvtimes romantisk epos som avslutning var konserten ved veis ende og publikum hadde blitt servert et repertoar med stor bredde som etter mottakelsen å dømme hadde falt i god smak.