Foto: Bergen Kino
En eksotisk reise i narsissismens tegn.
Det romantiske dramaet «Spis Elsk Lev» («Eat Pray Love») er basert på Elizabeth Gilberts biografiske selvhjelpsbok fra 2006 med samme tittel, som etter en anbefaling fra Oprah har tilbrakt samtlige uker siden på New York Times’ bestselgerliste. En amerikansk saueflokk av frigjorte kvinner har sørget for et godt budsjett til filmadapsjonen, og da anmelder setter seg ned i kinosalen er den ganske riktig fylt av kvinner som utvilsomt kjenner den biologiske klokken tikke.
[infobox]
«Spis Elsk Lev» [dice 2]
Orginaltittel: «Eat Pray Love»
Regi: Ryan Murphy
Sjanger: Romantisk drama
Spilletid: 2 t. 20 min.
Aldersgrense: Tillatt for alle
[/infobox]
Etter at Liz (Julia Roberts) har besøkt en tannløs guru som er elskverdig nok til å fortelle henne at hun er en reiselysten globetrotter som vil gå gjennom i alle fall én skilsmisse i løpet av livet, bestemmer hun seg for å forlate ektemannen for å legge ut på ett års reise til Italia, India og Bali – ettersigende for å finne seg selv. Før avreise treffer hun riktignok David (James Franco), en kjekk fyr hun utnytter en stund før hun etterlater ham med hjertesorg og legger ut på sin sjelsøkende reise som moderne og frigjort kvinne.
Filmen sliter med andre ord fra første stund, av den enkle grunn at man ikke har noe særlig sympati for Liz. På tross av vakre scener fra både Italia og andre mer eksotiske steder klarer man ikke å se forbi det faktum at filmens protagonist fremstår som både utakknemlig og selvsentrert. At Liz portretteres av Julia Roberts gjør for øvrig vondt verre, da hun utstråler en narsissisme Gilbert ikke engang selv klarte å få frem i sin klisjéfylte østrogenroman.
Et høydepunkt kommer i det minste når en velkjent Neil Young-låt runger fra høyttalerne, et valg som sannsynligvis kommer fra regissør og manusforfatter Ryan Murphy. Han kommer kanskje unna med klisjeene i den kleine TV-musikalen «Glee», men på lerretet kommer han dessverre til kort. «Spis Elsk Lev» har i så måte problemer både foran og bak kamera.
De eneste som bringer noe spennende til bordet er James Franco, som får knappe ti minutter før han blir forkastet av Liz til fordel for italiensk pasta, og svenske Tuva Novotny som spiller Liz’ sjarmerende og sympatiske venninne i Italia – som ironisk nok bidrar til å male Liz i enda mer kvalmende farger.
I det store og det hele er det lite tiltalende å gi denne filmen mer tid, for ikke å si unødig spalteplass. Hollywood-klisjeene kommer på et løpende, kommersielt samlebånd og enhver som ikke lider av vrangforestillinger à la deler av det amerikanske middelklassesamfunnet burde holde seg for god til å betale for slikt søppel.