Det hele starter som en hvilken som helst ungdomskomedie, men utvikler seg til å bli noe helt annet.
[infobox] [dice 5]
Scott Pilgrim vs. The World
Med: Micheal Cera, Jason Schwartzman og Mary Elizabeth Winstead
Regi: Edgar Wright
Manus: Edgar Wright og Michael Bacall
Land: USA
Basert på tegneseriene om Scott Pilgrim av Bryan Lee O’Malley
[/infobox]
Scott Pilgrim (Michael Cera) lever livet som en helt normal ungdom med kjærester, bandet sitt og vennene sine. For et år siden slo kjæresten hans opp med ham, og Scott får seg en ny yngre «synes-synd-på-seg-selv»-kjæreste; Knives Chau (Ellen Wong). Hun virker perfekt for ham, men han får mye pes av kameratene sine om at hun kun er 17 år gammel. Men en dag endrer det seg for Scott. Han får øye på drømmejenta Ramona (Mary Elizabeth Winstead) og blir etterhvert sammen med henne mens han er sammen med Knives.
Samtidig spiller Scott i bandet «Sex Bob-ombs» sammen med en annen ekskjæreste og hans to beste venner. Bandet melder seg på en “Battle of the Bands”-konkurranse. Det er her alt endrer seg. Det Scott ikke vet er at han må bekjempe Ramona’s syv onde ekskjærester for å bli sammen med henne.
Visuelt er filmen veldig godt klippet, med fine og glatte overganger. Også effektene som er brukt for å fremheve lydeffekter og visuelle effekter fungerer veldig bra for filmen. Når det gjelder historie og dramaturgi, er filmen veldig klassisk bygd opp. Den bruker vel egentlig den klassiske dramaturgien vi ser i video- og dataspill. Dette er noe som funker, og man kan raskt kjenne seg igjen i de fleste situasjoner i løpet av handlingen.
Samspillet mellom skuespillerne er overbevisende og ekte. Dialogene og kommentarene sitter som de skal, og er ofte ganske komiske, noe som gjør at latteren ligger løst i salen. Og det er ekstra morsomt når videospillreferansene dukker opp som visuelle effekter. Også Scotts homofile romkamerat åpner for mange humoristiske stuasjoner.
I løpet av filmen får man også med seg noen «episke» slåsse/kampscener i ekte spillstil. Man har heller ikke spart på spillreferansene når det gjelder musikken og lydeffekter, og er som hentet ut fra et hvilket som helst 8-bit-spill.
Det som imidlertid trekker den ned, er at man kanskje (nesten) hele tiden vet hvor langt inn i filmen man er, på grunn av kampene mot de syv onde ekskjærestene.
Alt i alt er dette en god kinoopplevelse, med sjanse for en god dose latter.