Stødig som fjellet

Enslaved har god grunn til å være sikker på egen stil, noe deres nyeste album berkrefter til gangs.

• Metal
• Enslaved: “Axima Ethica Odini”
• Indie Recordings

[dice 5]

Bergensbandet Enslaveds andre utgivelse med Indie Recordings i ryggen viser at de er svært bestemt på den progressive linjen, samtidig som de flørter med og trekker fram de beste sidene fra tidligere utgivelser. For dette er Enslaveds egenartede stil, det er det ikke tvil om. Ikke én gang virker de usikker i sin sak, og hver låt er nesten uvanlig godt sammensatt. Det er tross alt ikke amatører innen sjangeren vi snakker om her, men komposisjonene imponerer like fullt. For her stiller hver låt svært sterkt individuelt, samtidig som helhetsintrykket ikke lider av den grunn.

“Hvis de andre låtene er muskelbiler må Giants være en monstertruck

Det er framfor alt ett trekk som går igjen i flere av låtene, hvis en ser bort fra bandets generelle evne til å lage låter med godt proporsjonerte kontraster mellom grove og mildere partier. Det var først i låten Night-Sight at jeg oppdaget det skikkelig. Den har en rolig, ren begynnelse som ikke overbeviser helt hvis jeg virkelig konsentrerer meg om å høre etter, men tar sinnet og tankene med på drømmeflukt hvis du lar den. Denne storslåtte, innbydende stemningen er å finne igjen i Lightening, Raidho og delvis Ethica Odini. Inntrykket blir på dyktig vis ført inn i de hardere delene av alle disse sangene, og det er akkurat disse mer brutale delene som gir låtene særtrekk, og skiller dem fra hverandre. Lightening er samtidig det beste beviset på at den rene vokalen har blitt en viktig del av bandets stilart. Det er også etter min mening den låten hvor akkurat denne vokaltypen kommer mest til sin rett, i og med at den her passer best til resten av lydbildet. Generelt sett er jeg litt usikker på bandets rene vokal, for den blir ofte en, i overkant, stor kontrast mot det ellers grove lydbildet. Men det er en en særegenhet ved bandet, og er med på å definere Enslaveds unike stil, som de selv sier er sjangerløs innen metalbildet.

Det er spesielt i Waruun og The Beacon at bandet henter inn trekk fra den første delen av karriæren. Det er de mer Black Metal-aktige riffene og den mørke, innimellom folkemusikk-inspirerte stemningen som preger disse to låtene. Det er kledelig, og er med på å krydre helhetsintrykket. De fengende riffene vi får servert i The Beacon, og spesielt Singular er noe av det heftigste jeg har hørt, og varisjonen i den grove vokalen som følger med er også detaljer jeg får stor sans for. Takket være de roligere delene legger man også spesielt godt merke til dem. Axioma er en gjennomført rolig låt, og skaper i så måte forventniger til det som skal komme, en slags “stille før stormen-låt”. Jeg stusset likevel litt på synth-bruken i denne, en kan nesten uten å overdrive kalle det et lite sjangerbrudd. Den neste låten, Giants, er som navnet tilsier et mektig stykke musikk. Intensitet og tempo er byttet ut med knusende, tolmodig gange. Hvis de andre låtene er muskelbiler må Giants være en monstertruck, selv om denne sammeligningen egentlig blir for banal, i og med at det også her har blitt jobbet inn dype, mildere elementer.

Tross alt finnes det ting å trekke for. Det må sies at selv om det er et både lurt og viktig trekk å bryte opp tempoet i roligere stykker, har det av og til en litt for bremsende effekt. Samtidig gjør det at en dveler ved sangen, og intrykket av individuelt sterke låter forsterkes, men en skal ikke se bort fra noen vil vurdere det som forstyrrende. Spesielt siden den lyse vokalen vil være såpass smaksavhengig. Men samlet sett er dette et makeløst godt produsert album som byr på det lille ekstra i hver eneste låt. Det er fengende, dypt, brutalt, og udiskutabelt Enslaved. Jeg kunne ønsket meg en smule mer intens og rivende helhetsopplevelse, men dette er uansett sterkt, ekstremt sterkt.