Resident Evil: Afterlife er bevis på at 3D ikke alltid gir dybde.
[infobox]
Resident Evil: Afterlife
Regi: Paul W. S. Anderson
Medvirkende: Milla Jovovich, Ali Larter, Wentworth Miller, Shawn Roberts m.fl.
Spilletid: 1 time 31 minutter
Aktuell på norsk kino: 17. September 2010
Sjanger: Action/Grøsser/Thriller/Sci-Fi
[/infobox]
Det er duket for film nummer 4. Milla Jovovich er tilbake i rollen som Alice, en zombie-slaktende heltinne, og tar med seg et imponerende stort lager av våpen, samt en latterlig vannfast leppestift. I Afterlife tar Alice igjen opp kampen mot den onde Albert Wesker og the Umbrella Company, som har forårsaket utslipp av det zombie-skapende T-viruset.
Et tomt skall
Selv i en zombie-film er det viktig å tenke på hvordan elementer som stemning, miljø, karakterer, symbolikk og tema blir fremstilt. Men akk ja – don’t hurt yourself, honey – du trenger ikke konsentrere deg om dette. Tomhet er nemlig stikkordet her. Afterlife er et forlatt sneglehus. Selv om Paul W. S. Anderson velger å filme dette kapittelet tredimensjonalt, i håp om å krydre det ellers så lite velsmakende gørret, gir ikke filmen dybde på noen områder, til tross for at publikum får slengt blod og biter av glass i ansiktet fra en tid til annen. Det er mulig Anderson innimellom har fått sneket til seg James Camerons kameraer under innspillingen av Avatar, uten å ha lest instruksjonsboka skikkelig.
Skummelt uoriginal
Hva som lever opp til forventning av sjangeren grøsser er den skumle mangelen på originalitet. Den flate handlingen er en eneste stor hindreløype, der man løper fra sjakt til sjakt med en pulje småvittige zombier i hælene. Det er som å se noen spille Super Mario. I dette tilfellet er Mario to heite brunetter. De kjøttetende plantene som kommer opp av de grønne rørene er kjøttetende zombier. Likevel skal det garantert bli bunnløs, hard-core action, den velkjente typen hvor man ikke trenger å bruke ekstra hjernekapasitet til å reflektere. Dette hadde nødvendigvis ikke trengt å være et problem om vi hadde sluppet å se en hel serie av utdaterte stunts. De fleste actionscenene blir i tillegg fremført i en hastighet redusert med ca. 75 %. Ettersom det er så voldsomt mye action, undrer man over hvor lang filmen egentlig hadde vært foruten.
Alice og Claire (Ali Larter) har dessverre ikke stort mer å bidra med enn ultrasolid sminke, tights og nette tank-tops. Det blir mot alle odds enda tightere, ettersom Anderson tilsynelatende er stor fan av å ta i bruk vann som virkemiddel (og da mener jeg ikke i symbolsk forstand). Når vi først er inne på dyp analyse av karakterer, kan vi gjerne ta for oss hvordan skurken Albert Wesker, the bad guy, blir stereotypisert. Det er tydelig at Wesker har tatt samme kurs som Agent Smith fra The Matrix-triologien.
Tydeligvis er det viktig å gjenta enkle og presise setninger når man løper fra en god gruppe menneskeetende zombier. Man roper ”We need to get out of here!”, og løper videre til neste stasjon. Gjentas X antall ganger. Heldigvis er det rom for kjappe og vittige kommentarer.
Det er på mange måter klinkende klart at man må være blod-fan (i alle ordets betydninger) av spillene for å kunne nyte denne orgien av blod, gørr og våpen. Man kan på mange måter si at man kunne fått like mye ut av konseptet ved å bli hjemme og observere seg selv spille Resident Evil uten å bruke en hundrings på å se noe man kanskje kunne sett gratis. Likevel blir dette litt urettferdig; noen spill er jo interessante å se på.
Noe som er minst like skummelt som den overdrevne bruken av stereotypisering og klisjeer, er at galskapen ennå ikke er over, noe sluttscenen legger til rette for. Vi gleder oss til å se Millas ekstremt vannfaste rouge i neste kapittel.