Skyss har måtte tåle kritikk i forbindelse med bybanen, og det nye rutesystemet for buss. Foto: Andrè Kvalvågnes
Inspirert av over-tabloide overskrifter kaller de ansatte i Skyss oppstyret rundt egen bedrift for «monsterkaoset». Hvordan navigerer man i noe sånt uten å bli slukt hél?
Ingrid Dreyer utviser stoisk ro, til tross for at det stormer rundt Skyss. Foto: Andrè Kvalvågnes
Det har vært stormfulle tider i busstraséene og på bybanelinjene de siste månedene. Kranglete billettsystem, forvirrende rutetider og stort arbeidspress på sjåførene har vært tema for opphetet debatt i lokalmediene, og tilsynelatende på holdeplassene i hele stor-Bergen.
Det er stille i øyet av stormen, og på kontorene hos Skyss i Vestre Strømkaien gjør uttrykket seg gjeldende ute av meteorologisk sammenheng. Her råder en ro som ikke synes kompatibel med den type kritikk som har fylt spaltene i lokalpressen. Herodes Falsk siteres i entréen:
«Det er på tide å reise hjem når du må støtte huet med begge henda»
Kommunikasjonsrådgiver Ingrid Dreyer skrider inn fra lunsj. Hun har måttet tåle tung skyts fra journalister i det siste, men står fortsatt uten hodestøtte, og hun søler ikke så mye som en kaffeskvett, selv når mobiltelefonen ringer mens hun håndhilser. Når vi spør hvordan det går, må hun le litt før hun svarer.
– Det det blåser, til tider kraftig, på toppene. Med nytt ruteopplegg i Bergen sør og mye fokus på billettsystemet har det vært nok å henge fingrene i. Jeg havnet nok litt nede i fosterstilling en stund, men det går fint. Jeg liker jo at det blåser litt, hvis ikke hadde jeg ikke vært her.
Ikke hogd i stein
Hvor har presset vært størst, fra pressen eller passasjerene? Dukker det opp noen lys i tunellen av og til?
– Kundesenteret er jo de som får trykket fra passasjerene, medietrykket får jeg merke. Til tider tror jeg at en del av problemstillingene eksisterer internt i redaksjonene, blant mennesker som egentlig ikke tar bussen eller bybanen. Fokuset på billettsystemet toppet seg nå, selv om det var i vår det egentlig var mest støy; med to parallelle billettsystemer i en overgangsfase. Det var tungvint, spesielt for sjåførene.
Agim Hoti trives som bussjåfør. Foto: Mats Lyngstad Willassen
Ingrid forteller at det har roet seg i sjåførstaben. Noen fagforeninger har vært mer frampå, andre har sendt blomster. Noe så enkelt som en innføring av en hurtigtast som gjør løsing av billett på sjåførens terminal sist fredag, letter stemningen og fører til glade oppslag i garasjene.
– Vi jobber jo tett med utviklerne av brukergrensesnittet, og forbedrer maskinene; billettautomater og kortlesere. Mange tror at systemet er hogd i stein, men vi vil hele tiden prøve å tilrettelegge for en bedre opplevelse med færre tastetrykk.
Føler du at bergenserne har «gjort seg dumme» med hensyn til det nye systemet?
– Nei, jeg er imponert over passasjerenes evne til å finne ut av det. Vi jobber med folk sin hverdag, der alle har en kabal som skal gå opp, og det er vanskelig i seg selv. Små endringer kan rokke ved en fin balanse, og klart det tar tid å venne seg til helt nye fremgangsmåter.
Fagfolk
Roen forklarer ingrid med at det interne miljøet hos Skyss er veldig godt. Hun føler at administrasjonen blir feilaktig stemplet som skrivebordsbyråkrater, siden den stort sett består av ansatte som har lang erfaring fra offentlig transport.
– Det er faglig kompetente, dyktige folk. Vi jobber med veldig hverdagslige behov; Du vil hjem. Det er ikke noe du vil lese deg opp på. Du vil bare at det skal fungere og gå smertefritt. Nå kommer det nytt rutehefte 1. november, med nye kjøretider og stopp, og flere avganger. Så det dukker alltid opp noe. Hver dag. Aldri en kjedelig dag på jobben!
Styrmannen
Ute i gatene har det blitt høst, og bergenserne skal, som Ingrid Dreyer nevnte, hjem. Agim Hoti (39) har vært bussjåfør i nesten 7 år, kjørte drosje før dét, kan byen inn og ut og er heldigvis en mann med godt humør. Folk bipper kortene sine, noen får rødt lys, stønner og trekker på skuldrene. Agim ordner. Det går bra. Før han kan snakke med oss etter endt rundtur med Landåslinjen, må han taste veldig mange ganger på terminalen sin.
– Systemet er kjempebra altså, men funksjonen må forbedres. Det virker ikke helt sånn som det burde enda, innlogging og prosesser tar tid og folk blir litt forbanna. Vi kan ikke gå inn å skru her, vet du, kan ikke engang stille klokken. Noen ganger må jeg stoppe bussen, kutte hovedbryteren og starte på nytt for å komme noen vei. Det er alltid noen som er klare for å kjefte i utgangspunktet, og før i tiden gjorde vi alt for å unngå å bli kjeftet på. Nå har det bare blitt mye lettere å kjefte. Men det går fint, jeg kan dette. Jeg er god på kundebehandling, hjelper dem og tuller med dem, så blir de glade. Det er viktig at sjåføren gjør kundene fornøyde, og en ting som er synd er at vi mister mange erfarne sjåfører. Nå er det store planer om rekruttering av nye, men jeg tror det hadde lønnet seg å jobbe med å beholde de gamle.
Så må han videre. Han klager ikke over overtidsarbeid, og trenger ikke å støtte hodet med begge henda, enda. Hjulene på bussen går rundt og rundt. Vi kommer oss hjem i dag også, mens det uler rundt hjørnene i Bergen by.