Når filmen må vike for regissøren

Vibeke Løkkebergs siste film, ”Gazas Tårer”, hadde kanskje fått den oppmerksomheten den fortjener hvis regissøren hadde lært å oppføre seg. I stedet blir filmen satt i skyggen av sin skapers arrogante holdning til kritikerne.

Løkkeberg er en tøff kvinne. Fra første stund i filmmanesjen hadde hun til hensikt å opplyse, provosere og vise fram de vonde sidene av samfunnet vi lever i. Hun ønsket å formidle de svakes synspunkt, deres opplevelser av virkeligheten. Det har hun gjort, alltid med et stort fokus på å skape noe som vil sitte igjen i tilskueren over lenger tid. Hun strekker strikken langt for å skape et uttrykk det er ubehagelig å se på. En skal ikke bare bli konfrontert med problemene i Løkkebergs filmer, man skal kjenne dem på sinnet, i kroppen – det skal bli for mye av det vonde.

Tilskuere har forlatt salen i avsky. Kritikerne har vært i harnisk. Hun har blitt beskyldt for å drive med løgn, for latterliggjøring og overdrivelse. Men det har også vært kritikere med kloke og relevante spørsmål til Løkkeberg. Spørsmål som er viktige, som fortjener et skikkelig svar fra filmskaperen.

Universitetslektor Hans Erik Voktor ved institutt for medie- kultur og samfunnsfag så ”Gazas Tårer” på et seminar i Stavanger, og stiller seg kritisk til Løkkebergs bruk av bildemanipulering i filmen. ”Gazas Tårer” skal være en dokumentar. I dokumentarer søker man å fremstille virkeligheten slik den er, ikke slik man ønsker den skal være. Hva svarer Løkkeberg? Tar hun kritikken til seg? Forstår hun at hun har satt sin egen og filmens troverdighet i fare?

Nei. Løkkeberg avviser kritikken, en annen måte å si ”jeg liker ikke det du sier og blåser uansett i det”.  Som jomfru i dokumentarfilmens verden er det arrogant av henne å være så lite åpen mot kritiske spørsmål. Det er en vesentlig stor forskjell på å lage samfunnskritisk fiksjonsfilm og samfunnskritisk dokumentar. Å avvise Voktors berettigede spørsmål er også direkte uhøflig. Han har sett filmen, besitter stor kunnskap på området, og spørsmålene er viktige. Det er ikke første gang Løkkeberg tipper nesen mot himmelen. Hun synes å rase mot alle som ikke er enige med henne.

Hvis en skal kritisere samfunnet, bør en også være forberedt på at samfunnet kommer til å kritisere deg. Halvparten av rollen som samfunnskritiker består av å forsvare synspunkt med svar som viser at valget en har tatt er tenkt nøye gjennom. Det skal kunne forsvares med en lengre tankerekke enn at man valgte det for å provosere. En samfunnskritiker som vil bli hørt gjør også lurt i å opptre høflig. Ingen orker å skape rom for og lytte til noen som bare vil rope og ikke er interessert i å høre svaret.

At Løkkeberg i en periode ble kalt for riksheks, har nok ikke bare å gjøre med den opprøreren hun er. Hennes atferd er nok en like viktig årsak til kallenavnet, og den bør hun forsøke å endre. Hennes mangel på respekt ovenfor de som spør og undres, får samfunnet til å miste respekt for henne og produksjonene hennes. Det er allerede i ferd med å skje med ”Gazas Tårer”, som er premiereklar i Norge 5. november.