400 mennesker fra tre ulike generasjoner forenes gjennom vakker musikk. Aktive Studenters Forening fyller 70 år og feirer med brask og bram. Min damer og herrer: Calexico!
Jeg skrider inn i Teglverket, og ser meg om i det velkjente lokalet. Det begynner å fylles med folk, og jeg merker raskt at noe er annerledes enn det pleier å være. Det er ikke de vanlige studentene som befolker lokalet; gjennomsnittsalderen ser snarere ut til å være godt over 40. Den eneste gangen jeg kan huske at vi har hatt såpass voksent publikum var på Motorpsycho-konserten i mai, bemerker min venn i ASF. Vi er enige om at det kommer til å bli en rolig konsert.
Klokken nærmer seg halv elleve, og det er en halv time siden bandet skulle vært på scenen. Men alle vet jo at store stjerner ikke går på på tiden. Jeg kjenner spenningen stige i takt med summingen fra folkemassen rundt meg. Sist jeg så Calexico var på en utescene på Slottsfjell-festivalen i 2007. Dette kommer til å bli ganske annerledes.
Mens jeg står der og forbanner valget av høye hæler, går det en hvisken gjennom publikum: set-listen er på 23 sanger! Tankene mine går til colaen jeg helte nedpå i stad; en tur på toalettet er ytterst nødvendig. Jeg baner meg gjennom den brokete og oppspilte publikumsmengden. Vel ute på toalettet hører jeg publikum sette i gang med trampeklapp og plysting. Bandet går på scenen. Med en kombinasjon av brøyting og sniking kommer jeg meg omsider tilbake til plassen min rett foran scenen. Der oppe står Calexico: 6 middelaldrende menn og en haug av instrumenter. Trompeter, gitarer, vibrafoner, synther, bassgitarer, trommer og bandmedlemmer står tett i tett på den lille scenen.
Jeg blir umiddelbart sugd inn i stemningen og musikken. Latinorytmer, klagende trompeter og vakre tekster. Publikum er helt med. De hoier og klapper, og min venn og jeg må raskt svelge våre fordommer mot eldre publikummere. Bandet leverer låt etter låt, avbrutt av litt småprat fra frontfigur Joey Burns, som sammen med resten av bandet fremstår som særdeles sympatisk. Jeg kjeder meg ikke et sekund i løpet av de to timene hvor vi får servert alt fra latino- og texmexinfluert americana til tradisjonell amerikansk country, ispedd en god dose indierock. Uttrykket «desert noir» er absolutt dekkende. Og jammen fikk de flettet inn en fantastisk versjon av «Love will tear us apart» også. Joy Division, dere kan ta dere en bolle sammen med Siv Jensen.
Set-listen er gjennomspilt og bandet går av scenen. Så fort de har forlatt lokalet setter publikum i gang et «encore»-kor jeg aldri har hørt maken til. Mine fordommer mot godt voksne publikummere blir nok en gang gjort til skamme. Bandet tropper opp igjen, og vi får tre sanger til. Burns er ikke snau med å rose publikum, lydmann, og bandansvarlige, og siste låt dedikeres til bussjåføren. En rosa piñata bragt frem av en kvinnelig publikummer blir massakrert, og godteriet kastes ut over publikum.
Det har vært en festkveld uten like. Musikken var fantastisk, stemningen utrolig. Lyden, som ellers pleier å være obligatorisk å klage på, tenkte jeg ikke på et sekund. Lokalet funket som bare det! «Calexico er nok den største bookingen ASF har hatt så lenge jeg har vært med» sier min venn førnøyd. Og det fins vel knapt noe bedre måte å feire et 70-årsjubileum på.
Brostein fikk ikke ta bilder under konserten.