Du lukter det
En blanding av gammelt søppel og råttent høstløv. Svart, våt jord og gress fra i fjor. Noe av det har tørket og fyller luften med en tørr, støvete lukt.
Du hører det
Stemmene i Nygårdsparken er høyere. Livet høres bedre, blander seg med tunge skritt og slitne klær i bevegelse. Trafikken over Puddefjordsbroen suser skarpere, lettere. Holdes ikke nede av regn og snø. Fuglene repeterer seg selv ustanselig. Korte vers med små pauser i en lite synkronisert konsert. Og bak høres trærne. En evig bris får bladene til å virke som en foss langt unna. En rolig, bedagelig hvisken om sakte dager. Det knaser i småstein under bildekk og sko.
Du ser det
Barnevognene trilles bedagelig nedover Olav Ryes vei i stedet for å dyttes raskt og effektivt gjennom regnet. En hånd på vognen, lett traskende ved siden av med hodet i skyene. Postmannen har bedre tid, han labber med posten under armen på vei til neste postkasse. Det bygges utenfor Bunnpris. Snekkeren sager, måler og sikter med snekkerbelte, langbukse og genser på. T-skjorten må vente på litt varmere vær.
Solen skinner gjennom Nobel Bopels vinduer og får de brukte møblene til å kaste lange, stille skygger. Hadde de hatt åpent ville nok eierne tatt med seg et par stoler og et bord ut, og fulgt kundene inn etter hvert som de kom. Lyse, høye barnestemmer høres i skolegården. De har sikkert vært der hele tiden, men det er først nå jeg legger merke til dem i år. Ping pong-bordet og basketballkurvene står urørte i gågaten, det er kanskje for tidlig på dagen for dem.
Våte blader, små dammer og oversvømmet grus skinner hvitt og får øynene til å knipe seg sammen. Asfalten har ikke tørket helt, vanndammene fanger de som ikke følger med. Det ligger grus i kanter og svinger og det er enda lenge til gatene må vaskes for å møte nasjonaldagen. Sneiper og sølvpapiret fra tyggegummipakninger ligger igjen på fortauet uten snøen å gjemme seg under. Hullene i asfalten er kommet tilbake. En kan ikke lenger skli, men snuble. Ugresset spirer i bedene. Små, grønne blader mellom forlatte fjær og døde grenser. Duene rydder opp det spiselige. Buskene i Zetlitz gate får bladene farget hvite og flikker nervøst i vinden, tusen hender vinker i alle retninger.
Trikkens strømkabler treffes av solen, de er rustne og har ingen funksjon lenger. Det er ingen skinner for trikken her, men kablene henger fortsatt i luften, festet til bygningene, og snor en sti gjennom Møhlenpris for den som ser opp. Fotballbanen har tørket opp, det sitter en mann på tribunen og leser med sola på andre siden av bordet. Hånden støtter haken, knærne støtter boken.
To slitne stemmer i en bil stopper opp og vil snakke. De er diktere, og vil lære meg om dikt og Møhlenpris. – Et dikt må ikke ha mer enn tre-fire linjer og det må ha tro og håp i seg, sier de. De forteller om Møhlenpris slik det var før. Når fotballbanen var av grus og umulig å spille på. Om vinteren spredde de vann på den og gjorde den til skøytebane. De solgte tobakk- og fiskeutstyr på hjørnet ved det som nå er Bunnpris, det var godtebutikk nedenfor Hulen, frisør i sidegaten og flere nærbutikker enn Spilde. De tror ikke det kommer tilbake igjen.
De kjører rolig videre, til og med taxien bak har tid. Det er bare skolesekkene som haster. Nygårdsparken har trukket ned i bakken overfor Hulen, der lyset og varmen er. De står på gangveien med knekk i knærne og bøyd nakke, med sola i ryggen. To sitter på gresset med varmen i ansiktet. De snakker sammen, det er ingen raske bevegelser, ingen fortvilte stemmer. En dame plukker ting fra gresset, ting jeg ikke ser hva er. Det ser ut som om hun rydder. Alle er rolige, seige i bevegelsene. En mann hjelper en annen opp fra gresset. Det er kanskje i våteste laget enda.
Du føler det
Solen varmer i pannen, kinnene treffes av en kjølig bris. Luften er fortsatt kald og klar – men varmen trenger mer gjennom for hver dag som går. For første gang i år får kroppen hjelp til å holde seg varm når den er utendørs. Solstrålene sprer en døsig, myk varme som badstuer og varme peiser alltid strekker seg etter, men aldri vil klare å få til. Solbriller har fått en effekt, en funksjon mot det skarpe, lyse lyset som hindrer øynene i å se opp mot himmelen. For der er solen. Menneskene må se bort fra den, mens en bris legger håret i ansiktet og får det til å kile på kinnene.
Det er egentlig litt for kaldt til å sitte ute, en kan bli syk av de kalde benkene, steinene. Skjerf mot luften så en ikke blir forkjølet. Det prikker på beina gjennom tynne bukser og kroppen skjelver lett når det blåser for lenge av gangen. Men hendene trenger ikke votter og hodet har ingen lue for det er varmt nok til det. Jeg skal bare sitte her litt til fordi det er vår og jeg trenger denne varmen og denne solen og dette lyset som jeg har ventet så lenge på uten å være klar over det.
Jeg fyller opp lagrene, mennesket trenger solens vitaminer for å holde seg våken og jeg mister kanskje en halvtime med fornuftig arbeid, men jeg tenker at en halvtime i solen kan være like fornuftig. Vi klarer oss ikke uten den og i morgen skal det regne. Det er lurt, ja, til det beste, å utnytte muligheten før det er for sent og en får syv dager med grått regn, grått lys, våte lukter og dumpe lyder.