Gazas tårer er en sterk, subjektiv og manipulerende film, satt i skyggen av sirkus Løkkeberg. (Foto: Norsk filminstitutt)
– De er jo ute etter å ta meg før jeg i det hele tatt har fått begynne å snakke…! Vibeke Løkkeberg snakker høyt inn i telefonen; mens hun småløper nedover korridoren, med ektemann Terje Kristiansen på slep. Jeg har akkurat kommet inn på Cinematekets lokaler for den norske førpremiæren på «Gazas tårer»; og filmdebatten er allerede i gang i kinolobbyen.
[infobox]
Gazas tårer
| Regi | Vibeke Løkkeberg |
| Genre | Dokumentar |
| Språk | Arabisk |
| Spilletid | 90 min. |
[/infobox]For Gazas tårer er en kontroversiell film; filmet i hjertet av midtøsten-konflikten, uten at Løkkeberg selv var med på innspillingen, i gråsonen mellom dokumentar og spillefilm. Filmen bruker klipp fra en rekke forskjellige kilder: nyhetsbyråer, Løkkebergs TV-crew i Gaza, og ikke minst amatørvideo fra lokalbefolkningen i Gaza. Filmen fokuserer på palestinske barn, og har en meget markant lydredigering; det er engasjert både foyleyartister og sangeren fra Gladiatoren.
Til tross for å være en kontroversiell film, er imidlertid Gazas tårer en vanskelig film å ta stilling til. Det er en utrolig sterk film, med mye på hjertet. Vi blir vitne til en hjelpesløshet, bitterhet og smerte som bare krig kan bringe; vi får se døde kropper bli bært opp fra ruiner, brannskadede småbarn, menneskekropper revet i to av bomber. Det er forhåpentligvis umulig å forbli uanfektet av barn i 2-5årsalderen med kulehull i brystet.
Her ligger dessverre også filmens største problem. De samme virkemidlene som gjør filmen så sterk som spillefilm, gjør filmen tilsvarende svak som dokumentar.
Når den lille gutten gråter over å ha mistet faren sin, sier “Jeg håper Gud straffer Egypt, og alle landene som støtter Israel”, og reporteren spør: “Har du noen minner om faren din?” virker filmen umiddelbart kynisk – ikke lenger følelsesladet, viktig og sterk.
Filmens intensjon er forståelig: Bruk spillefilmens grep for å øke virkningen av dokumentarbildene. Det etterlater imidlertid en noe bitter ettersmak, når manipulasjonene blir for tydelige. For burde ikke den foreldreløse smågutten som klapper den enøyde løskatten være virkningsfult nok i seg selv; uten strykeinstrumentene og kryssklippingen til militærhelikoptre, bomber og soldater?
Til syvende og sist er Gazas tårer hverken en dokumentar eller en politisk film. Men som en film som baserer seg på dokumentarfoto, og omhandler palestinske sivile som blir utsatt for Israelske bombinger, blir det tilnærmet umulig å legge disse temaene helt til side.
Det er synd, for Gazas tårer kunne blitt til en meget viktig og verdig film på klarere premisser, og uten sirkus Løkkeberg.