Familiært skuespill

Tragedier bringer familien sammen, men enkelte familier burde kanskje ikke samles…

[infobox]

Om ”Min Familie”

Forfatter: Tracy Letts (US)

Oversettet: Per Qvale

Regi: Kim Bjarke

Nøkkel skuespillere: Anne Marit Jacobsen, Marianne Nielsen, Ragnhild Gudbrandsen, Ellen Birgitte Winther

Lengde: 3t og 10min med pause

Spilles på: DNS

Spille dager: tirsdag – lørdag

Spilles til: 23. Oktober

[/infobox]

Salen var nærmest fullsatt når klokken begynte å nærme seg teppefall på ”Min Familie” av Tracy Letts. Spørsmålet er da om det er nødvendig å komme i hopetal til teateret, eller om du tjener mer på tilbringe kvelden hjemme?

Form

”Min Familie” er en klassisk, realistisk, tragikomedie med vekt på det komiske. Som vil si at du igjennom hele forestillingen blir vist ulykkelige skjebnene gå gradvis til grunne, men god bruk av humor gjør at tragedien ikke går så innover deg. Du vil hovedsakelig le av de morsomme utsagnene og artige holdningene til rollene fordi forestillingen lurer deg til å le framfor å gråte, og når latteren legger seg ser du hvor tragisk det egentlig er. Mot slutten av skuespillet glir den lystige tonen litt ut, det blir lengre mellom vittighetene og tragedien trer mer fram i lyset.

Handling

Handlingen er godt skrevet, men følger alle de klassiske reglene. Så hvis du har sett stykker som ”Hvem er redd for Virginia Woolf?” av Edward Albee og ”Hedda Gabler” av Ibsen, vil du kjenne igjen grepen som brukes.

Men dette er jo nødvendigvis ikke noe negativt. Historien funker veldig bra, og blir fortalt i et behagelig tempo. Konfliktene er der fra starten, men blir først utdypet etter hvert, hovedsakelig igjennom samtaler om tidligere hendelser.

Som klassiske dramaer er kjent for, handler også dette stykket mest om mellomenskelige relasjoner, og hvor den viktigste er relasjonen mellom den pillespisende og ondsinnede moren, Violet Weston (Anne Marit Jacobsen), og hennes tre døtre, men i hovedsak hennes gifte datter Barbara Weston (Marianne Nielsen).

Du lever deg virkelig inn i hvordan denne dissfunksjonelle familien holdes sammen av en kjærlighet for hverandre, som overskygges til de grader av verbale angrep mot hverandres person. Du lurer hele tiden på hvorfor disse mennesker i det hele tatt snakker med hverandre, og når noe som kan minne om en forsoning er i gang, blir den fort avbrutt av nye angrep, på grunn av frykten for at familien skal vite hva én egentlig tenker.

Skuespill prestasjoner

Det er dette som virkelig bærer forestillingen opp til den gode standarden den faktisk har. Historien blir som sagt fortalt veldig bra, og dette er mye på grunn av de gode prestasjonen til skuespillerne. Ensemblet har god kjemi, noe som er viktig for et realistisk skuespill. Enkelte dårlige leveringer av replikker var det jo her og der, men dette ødelegger ikke helhetsintrykket.

Hovedpersonene, moren (Anne Marit Jacobsen) og datteren (Marianne Nielsen), gjør veldig gode prestasjoner. Men jeg vil trekke fram Jacobsen som den desidert beste. Hennes rolle er spilt helt perfekt, og hun bringer også mesteparten av humoren til skuespillet igjennom hennes holdning og usensurerte, men morsomme, krasse kritikker av familien.

Siste ord

Jeg storkoste meg igjennom hele forestillingen og latteren satt løst, men det faktumet at det er et så klassisk, realistisk skuespill gjør at det ikke bringer mye nytt til bordet. Så hvis du er mer opptatt av moderne teater og litt annerledes, utfordrende og eksperimentelle teaterformer er ikke dette noe for deg.

Hvis du derimot har en forkjærlighet for det tradisjonelle, er dette en forestilling du virkelig ikke burde går glipp av. Det er noe av det beste jeg har sett innenfor realistisk teater på en god stund, og anbefales for dere på det sterkeste.

Dette gjelder også for dere som ikke er så inne i teaterets verden. Dere vil mye sannsynlig sitte med latter i munnviken og en tåre i halsen igjennom hele forestillingen. Så dropp derfor en kinokveld, og ta heller turen på ”Min Familie” i nær framtid.